Eventyret om Jernhans

1. Hodeputa og nøkkelen

Det var en gang en konge som eide en stor, mørk skog. I denne skogen var det alle slags vilt. En dag ba kongen en jeger dra inn i skogen for å skyte et rådyr, men jegeren kom ikke tilbake. Kongen ba da to andre jegere dra inn i skogen for å lete etter den første, men disse to kom heller ikke tilbake. Da sendte kongen bud etter alle jegerne han hadde, og sa: «Undersøk hele skogen, og bli der inne til dere har funnet dem alle tre.» Også disse jegerne forsvant sporløst. Heller ikke hundene deres dukket opp på slottet igjen.

Etter det var det ingen som våget å gå inn i den store skogen mer. Den lå der vill og mørk og øde, bare ørn og hauk fløy over trærne.

Dette varte i mange år, men en dag kom en fremmed jeger til kongen. Han hadde hørt om den mørke skogen, og nå ba han kongen om lov til å gi inn i den. Først nektet kongen, og sa: «Det er farlig der inne. Det kommer til å gå med deg som det gikk med de andre. Du kommer aldri levende ut igjen derfra.» «La meg forsøke,» sa jegeren. «Jeg kjenner til at det er farlig der inne, men redd av meg har jeg aldri vært.»

Jegeren tok med seg hunden sin, og gikk inn i den mørke villskauen. Det varte ikke lenge før hunden fikk teften av et dyr, og satte etter det. Jegeren løp etter hunden, og så at hunden nådde fram til et tjern. En naken arm strakte seg ut av tjernet, grep tak i bikkja, og trakk den med seg ned i dypet.

Da jegeren så det, gikk han tilbake, hentet tre menn som hadde med seg bøtter, og tømte tjernet. Da de kunne se bunnet, fikk de øye på en diger villmann som lå der: Huden hans var rødbrun, med en farge som av rustent jern, og håret falt nedover ansiktet på ham og rakk ham helt ned til knærne. Mennene bandt ham med tjukt tau og førte ham til slottet.

Der ble det stor forundring over denne ville mannen, og kongen lot bygge et bur til ham. Det var av jern, og det skulle stå i borggården. Det var dødsstraff for å åpne buret, kunngjorde kongen, og ga nøkkelen til dronningen selv. – Fra nå av kunne hvem som helst gå inn i skogen, trygt og uten frykt.

Kongen hadde en sønn på åtte år, som lekte i borggården, og en dag falt en av de gyldne ballene hans inn i buret til villmannen. Gutten løp bort til mannen og sa: «La meg få igjen ballen min.» – «Ikke før du åpner døra for meg,» svarte villmannen – «Nei,» sa gutten, «det gjør jeg ikke, for det har kongen forbudt.» Neste dag kom han på ny og ba om ballen sin, men villmannen gjentok at han ikke fikk den hvis han ikke lukket opp døra. Men gutten nektet. Den tredje dagen var kongen på jakt. Gutten gikk bort til buret og sa: «Døra kan jeg ikke få opp, selv om jeg aldri så gjerne ville, for jeg har ikke noen nøkkel.» Villmannen svarte: «Nøkkelen ligger under din mors hodepute; du kan hente den der.»

Så sterkt ønsket gutten å få ballen sin tilbake, at han glemte all forsiktighet, og løp opp på dronningens soverom. Der fant han nøkkelen under hodeputa, sprang ut i borggården igjen, og forsøkte å låse opp døra til buret. Jernlåsen var tung å få opp, og mens gutten strevde med den, fikk han fingeren i klemme. Da buret vår åpnet, ga villmannen gutten ballen, og ville sette på sprang.

Da ble gutten redd og ropte: «Kjære villmann, ikke gå. Gjør du det, dreper de meg!» Villmannen snudde, løftet gutten opp på skuldrene sine, og gikk med lange skritt inn i den mørke skogen.

Da kongen kom hjem fra jaktturen, så han at buret var åpent, og spurte dronningen hvordan det kunne ha gått til. Hun visste ikke noe om det, lette etter nøkkelen, men fant den ikke. Så ropte de på gutten, men ingen svarte. Kongen sendte folk ut for å lete overalt, men de fant ikke ham heller. Da skjønte alle hva som var skjedd, og det ble stor sorg på slottet.


2. Når ett hår blir gyldent

Da villmannen var kommet inn i skogen, satte han gutten ned på marka og sa: «Din far og mor får du ikke se mer, men du skal få være hos meg, for du har satt meg fri, og jeg syns synd på deg. Bare du gjør alt som jeg sier, skal du få det godt. Gull og sølv har jeg nok av, mer enn noen annen i verden.»

Så stelte han til et leie av mose til gutten, og der sov han til den lyse morgen. Da førte villmannen ham til en kilde og sa: «Du ser at denne gyldne kilden er full av lys, og klar og ren som krystall. Her skal du sitte hele dagen og passe på at ikke noe kommer ned i kilden; hvis det skjer, er det ikke bra for vannet der. Om kvelden kommer jeg og ser etter om du har gjort som jeg har befalt deg.»

Gutten satte seg ved kilden. Han så snart en gullfisk, snart en gullslange røre deg der nede, og passet godt på at ikke noe falt ned i det klare vannet. Mens han satt slik, fikk han så vondt i fingeren sin, at han uten å tenke over det stakk den ned i vannet. Han tok den straks opp igjen, men da var den helt forgylt, og alt det han tørket og gned, gikk ikke forgyllingen av.

Om kvelden kom villmannen tilbake og spurte om det var kommet noe i vannkilden. «Nei,» sa gutten og holdt hånden på ryggen. «Du har stukken fingeren din i kilden,» sa villmannen, «denne gangen skal jeg tilgi deg, men passer du ikke godt på neste gang, så går det deg ille.»

Tidlig neste morgen satt gutten igjen ved kilden og passet på. Fingeren var vond i dag også, og han strøk seg gjennom håret med den. Da løsnet et hår og falt ned i brønnen. Han tok det straks opp igjen, men det var allerede blitt forgylt.

Om kvelden da villmannen kom, skjønte han med en gang hva som var hendt og sa at han skulle tilgi ham denne gangen også. Men passet han ikke godt på nå, så ble kilden uren, og gutten kunne ikke få være hos ham lenger.

Den tredje dagen satt gutten ved kilden igjen, og han rørte ikke fingeren sin, enda den gjorde fryktelig vondt. Men tiden ble så lang, og han satt og så på ansiktet sitt som speilte seg i det klare vannet. Han bøyde seg stadig lenger ned, og plutselig falt det lange håret hans ned i vannet. Han kastet hodet sitt tilbake, men nå var hele håret hans blitt gyldent, og det lyste og skinte som sola sjøl. Nå ble gutten redd! Han fant fram et tørkle og dekket hodet så villmannen ikke skulle se hva som hadde skjedd. Men da Jernhans kom tilbake, forsto han straks. «Ta tørkleet av hodet ditt,» Sa han. Da falt de lange, gyldne lokkene ned over guttens skuldre.

«Du har ikke bestått prøven, og du kan ikke være lenger hos meg. Gå ut i verden, så får du se hva det vil si å være fattig. Men jeg ser ingen ondskap i deg, du har frelst meg, og jeg vil deg bare vel. Derfor vil jeg love deg én ting: Hvis du kommer i nød, så gå til skogkanten og rop: Jernhans! Da skal jeg komme til skogkanten og hjelpe deg. Min makt er stor, større enn du tror, og gull og sølv har jeg nok av.»


3. Veien gjennom aske, nedtur og sorg

Kongssønnen fulgte da de stiene han kunne finne ut av skogen, inntil han kom fram til en fremmed by. Der ba han om arbeid, men ingen hadde arbeid å gi ham, og ikke hadde han lært seg noe som kunne gi ham levebrød. Til slutt kom han til slottet, og spurte om de kunne bruke ham til noe der. Der hadde de heller ikke arbeid til ham, men de likte gutten, og ba ham bli. Til slutt tok kokken ham i tjeneste, og ba ham bære ved og vann og rake sammen asken.


4. Kongen og den bortkomne faren

Eg gang hadde ikke kokken noen på kjøkkenet som kunne gå inn til kongen med fat ved middagen, og han bad gutten. Nå gikk gutten alltid med ei stor lue på hodet, for at ingen skulle se det gyldne håret hans. Da kongen ble servert, utbrøt han: «Vet du da ikke at du må ta av deg lua når du serverer ved kongens bord?» Gutten svarte: «Herre kongen, det kan jeg ikke; jeg har et sår i hodet.» Da ble kongen sint på kokken, som hadde en slik gutt på kjøkkenet, og han sa at kokken skulle jage ham.


5. Møtet med gudekvinnen i hagen

Men kokken syntes synd på gutten, og fikk gartneren til å gi ham arbeid i hagen.

Her ble guttens oppgave å harve, luke og så, å sette ut planter og blomster, vanne dem og stelle dem, i all slags vær. En midtsommerdag da gutten jobbet aleine i hagen, ble det så varmt at han tok av seg lua. Da sola skinte på håret, ga det fra seg et slikt lysskjær at noen av strålene fant veien helt inn i soverommet til kongsdatteren, og hun sprang opp for å se hva det kunne være. Utenfor fikk hun øye på gutten, og ropte: «Kom opp med en blomsterbukett til meg!»

Gutten skyndte seg å ta på seg lua, og plukket en bukett markblomster. På vei opp til kongsdatteren møtte han gartneren som sa: «Hva tenker du på? Du kan da ikke gi kongsdatteren den slags blomster! Kom deg ned og lag en ny bukett, av de fineste vi har i hagen!» – «Nei,» sa gutten, «markblomstene har sterkere lukt, hun vil like dem bedre.»

Da gutten kom inn i rommet til kongsdatteren, sa hun: «Ta av deg lua; det er upassende å bære den her.» Han svarte: «Det våger jeg ikke, for jeg er ikke ren i hodet.»

Men kongsdatteren grep lua og rev den av ham. Det gyldne håret falt ned helt til skuldrene, og han var så vakker at kongsdatteren undret seg. Gutten ville løpe sin vei, men hun holdt ham tilbake og ga ham en håndfull gullmynter. Han tok imot dem, men ga dem videre til gartneren og sa: «Gi disse pengene til ungene dine, de kan leke med dem.»

Dagen etter ville også kongsdatteren ha en bukett ville blomster, og da han kom inn med dem, ville hun igjen rive av ham lua, men gutten holdt på den med begge hender, så hun ikke fikk den av. På ny gav hun ham en håndfull gullmynter, men han nektet å beholde dem og ga dem til gartnerungene som leketøy.

Den tredje dagen gikk det likedan, hun kunne ikke få av lua, og han brydde seg ikke om gullet.


6. De indre krigernes gjenfødsel

Ikke lenge etter ble det krig i landet. Kongen samlet sine menn, men han visste ikke om han kunne klare kampen, for fienden vart langt mektigere. Da sa gartnergutten: «Nå er jeg voksen, jeg vil også dra i krigen, gi meg en hest!» De andre lo og svarte: «Når vi er reist av gårde, kan du gå inn i stallen og ta den som er igjen!»

Da de andre var reist, gikk gutten inn i stallen for å hente hesten sin. Det var en gammel og halt vallak. Men gutten satte seg opp på hesten og red mot den mørke villskauen. Da han kom til skogskanten, ropte han tre ganger av sine lunges fulle kraft: «Jernhans!» Straks sto Jernhans der og spurte: «Hva vil du?» – «Jeg vil ha en sterk hest, for jeg skal i krigen.» – «Det skal du få og mer til,» svarte Jernhans. Så gikk Jernhans inn i skogen, og det varte ikke lenge før en stallknekt kom med en hest som fnyste og vrinsket, så den var vanskelig å holde i bisselet. Og etter hesten kom et helt følge av jernkledde krigere, med rustninger og sverd som blinket i sola. Gutten steg opp på den vakre hesten og ga stallknekten sin halte vallak, og så dro han i krigen.

Da han nådde fram til slagmarken, var det på høye tid, for mange av kongens folk var falt, og det så ille ut. Gutten og alle hans krigere fór inn på fienden som et uvær, og det varte ikke lenge før de hadde jaget angrepshæren på flukt. Men istedenfor å vende tilbake til kongen, red gutten inn i skogen og ropte: «Jernhans!» – «Hva vil du?» spurte villmannen og sto foran ham. «Ta tilbake hesten og krigerne dine, og la meg få igjen vallaken min,» svarte gutten. Alt gikk som han forlangte, og han satte seg på den halte vallaken og red hjem.

Da kongen kom tilbake fra krigen, ble han lykkeønsket av kongsdatteren for seieren. «Det er nok ikke jeg som har vunnet slaget,» sa kongen «det var en fremmed ridder som hjalp meg, med et følge av rustningskledde menn.» Datteren ville vite hvem den fremmede kunne være, men kongen visste det ikke. «Han jaget fienden på flukt, og det var det siste jeg så av ham.» Da gikk kongsdatteren til gartneren og spurte etter gartnergutten. Gartneren lo og sa: «Han er akkurat kommet tilbake på den gamle, halte vallaken sin. Alle lo og gjorde narr av ham. Gutten svarte: 'Jeg bet nå fra meg. Hvis jeg ikke hadde vært der, er det ikke godt å si hvordan det var endt.' De andre holdt på å falle sammen av latter»


7. Ri den røde, hvite og svarte hesten

Kongen sa til datteren at han ville holde en stor fest, og da skulle hun trille ut et gulleple. Kanskje den fremmede rytteren ville komme og forsøke å ta eplet, så de på den måten kunne få greie på hvem han var. Da festen var kunngjort for alle, gikk gutten ut i skogen og ropte på Jernhans.

«Hva vil du?» spurte villmannen. – «Jeg vil få tak i kongsdatterens gulleple,» sa gutten – «Du kan være så trygg som om du allerede hadde det,» svarte villmannen.

Da dagen kom, fikk gutten en rød rustning og en rød hest, og red fram sammen med de andre rytterne, uten at noen gjenkjente ham. Kongsdatteren kastet eplet. Gutten grep det, men istedenfor å levere det til henne, sprengte han av sted på hesten sin.

Neste dag hadde gutten en hvit rustning og red på en hvit hest. Også denne gangen var han den i flokken som grep eplet, og deretter forsvant han straks. Kongen ble sint over dette og sa: «Jeg kan ikke tillate en slik oppførsel. Den som fanger eplet, skal komme fram til meg og oppgi navnet sitt.» Hvis denne rytteren dukker opp engang til – sa kongen til mennene sine – skulle de passe på ham. Tok han eplet og red bort med det, skulle de setter etter ham, og ville han ikke følge med frivillig, fikk de bruke makt.

På festivalens tredje dag hadde gutten en svart rustning og en svart hest, og eplet grep han denne gangen også. Da han sporet hesten og red sin vei, satte kongens menn etter, og en av dem kom nær nok innpå til å streife beinet hans med sverdspissen. Likevel kom gutten seg unna. Men hesten gjorde et så voldsomt sprang at hjelmen falt av hodet på gutten, og alt det gyldne håret strømte nedover skuldrene på ham. Alt dette fortalte mennene til kongen da de vendte hjem igjen.


8. Såret fra kongens menn

Dagen etter gikk kongsdatteren til gartneren og spurte etter gutten. «Joda, han er her, han,» svarte gartneren, «men jammen er han en artig gjøk. I går kom han med tre gullepler, som han viste ungene mine og sa han hadde vunnet i gjestebudet.»

Nå sendte kongen bud etter gartnergutten, og han kom med lua på hodet. Men kongsdatteren steg fram og rev lua av gutten, så det gyldne håret flommet nedover skuldrene hans, og da var han så vakker at alle undret seg.

Kongen sa: «Er du den rytteren som har vært her tre ganger, hver gang i ny rustning? Og er det du som har tatt de tre eplene?» – «Ja, her er de,» svarte gutten og tok dem fram fra lommen, «og her er såret jeg fikk av mennene dine. Jeg er også den rytteren som hjalp deg i krigen.» – «Ja, da er du ingen gartnergutt,» sa kongen, «Hvem er du?» – «Min far er en mektig konge,» svarte gutten, «og jeg har gull og sølv så det rekker.» – «Du har gjort meget for meg,» sa kongen da. «Kan jeg gjøre noe for deg til gjengjeld?» – «Ja,» svarte gutten. «Du kan gi meg datteren din til ekte.»

Da lo kongsdatteren og sa: «Han er sannelig liketil; men jeg har visst lenge, jeg, at han ikke var noen alminnelig gartnergutt.» Og så gikk hun bort og kysset ham.

Guttens far og mor ble invitert til bryllupet; de var lykkelige da de kom, for de hadde nesten gitt opp alt håp om å få se sønnen sin igjen i live.

Da de satt ved bryllupsbordet, stanset musikken, de store dørene åpnet seg og inn i salen kom et stort følge med en konge i spissen. Han gikk bort til prinsen og sa: «Jeg er Jernhans, jeg var omskapt til en villmann, men nå har du frelst meg. Alt jeg eier, skal være ditt.»


Tolking av eventyret om Jernhans

Skaden i fingeren:

Det at fingeren blir gullforgylt er et bilde på at den representerer et spesielt talent. Eventyret forteller at mannens talent ligger der skaden hans er. Skaden vil utløse det i oss som vil bli vår viktigste gave til fellesskapet.

Såret som smerter så mye at vi «ufrivillig» dypper det i vannet, må vi se på som en gave. Hvordan kunne gutten i historien om Jernhans ha blitt klar over sitt talent, om han ikke var blitt skadet?

Initiasjon er å vite hvordan og når, i nærvær av veilederen, en skal stikke såret i vannet (Bly: s. 59).


Klassisk initiasjon:

1. Bindingen til moren og løsrivelsen fra moren
2. Bindingen til faren og løsrivelsen fra faren
3. Den mannlige mentors ankomst
4. Læretid hos krefter av typen villmann, krigeren, Dionysos eller Apollon
5. Bryllup med den hellige kvinnen eller dronningen

Den unge mannen beveger seg fra rød intensitet, til hvitt engasjement til svart menneskelighet (Bly: s. 224).



Kilde: Bly, Robert: «Mannen», Gyldendal Norsk Forlag 1992.